Bærekraft

Smak av kysten har et generelt prinsipp om bærekraftighet på de artene vi bruker; dvs. at fisket/oppdrett ikke skal utover fremtidige generasjoners mulighet til å høste av samme sjømaten eller true kystens økosystemer og undervannsmiljø.

Det fiskes på et mangfold av arter. For å sikre at høstingen av alle disse artene er bærekraftig, må vi ha kunnskap om bestandenes størrelse og hvordan de fornyer seg. Mange bestander griper inn i hverandre, ved at de beiter på samme type byttedyr, på hverandre eller på andre måter konkurrerer. Bærekraftig ressursutnyttelse er derfor avhengig av modeller som inkluderer både bestandsgrunnlagene og dynamikken i flere bestander, såkalte flerbestandsmodeller. Havforskningsintituttet har ansvaret for å forske for å kunne gi råd til det offentlige om akvakultur og om økosystemene i Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen og den norske kystsonen.

Det er et mål at fiskeriene i størst mulig grad skal være målrettet - det vil si at vi velger hvilke arter vi fisker på og får fangster som nesten utelukkende inneholder disse artene. Men i virkeligheten er det ofte ikke slik. Med de fleste fiskemetoder får vi bifangst – andre arter en dem vi fisker etter, og mange ganger blir ikke denne bifangsten brukt. Det arbeides med å forbedre fiskeredskapene slik at bifangst skal unnslippe redskapen og overleve, samtidig som regelverket skal legge grunnlaget for at den bifangsten som havner i redskapen blir brukt – ikke kassert.

Mye av sjømaten vår kommer fra oppdrettsanlegg. I oppdrett kan vi styre produksjonen. Gjennom bruk av lys kan naturlige kjønnsmodningsprosesser forsinkes. Gjennom kontrollert fôring kan oppdretterne styre veksten på fisken og oppnå en jevn og forutsigbar kvalitet. Oppdrettsfisken har derfor mindre sesongvariasjoner enn villfisken.

Ulike reguleringer på fiskeriene

Havforskningsintituttet er aktiv medlem i ICES, Det internasjonale havforskningsrådet, en moderne, mellomstatlig organisasjon for havforskning, og et rådgivende organ for fiskeriforvaltninga i medlemslandene.  Basert på forskning gir ICES råd til lovgivende myndigheter vedrørende ivaretakelse av de marine økosystemer i Nordatlanteren.

Fiskeriet av de ulike artene reguleres på ulike måter for å ivareta bærekraftig uttak. Reguleringene tas opp til vurdering og revideres årlig. Ulike reguleringer kan være kombinasjoner av:

  • Maksimal kvoter det er lov å høste ut. Kvotene fordeles på fiskebåter med ulike størrelser
  • Fangstredskap det er tillatt å bruke i fiskeriet
  • Åpningstider for fiskeriet
  • MinstemålBifangst- bestemmelser, %vis tillatt innblanding
  • Geografiske begrensninger
  • Fredning

Fiskemetodene og håndtering påvirker sluttproduktet

Fiske- og fangstmetodene vil påvirke råvarene i større eller mindre grad. Fisken kan dø før den kommer ut av sjøen, og på den måten ikke bli bløgget, utblødd og sløyd slik den burde. Teine, ruse og linefangst holder fisken i live lenge etter at den er fanget i redskapen, og gir dermed god sjanse for at en levende, lytefri fisk hentes ut av sjøen. Fisken kan utsettes for støtskader, transportskader, andre mekaniske påvirkninger og behandlingsfeil som vil påvirke både tekstur og holdbarhet. Jo lenger fisken oppholder seg i redskapen, og jo mer den blir presset sammen, jo større blir kvalitetsreduksjonen. Både ved tråling og garnfiske kan fisken lett bli kvalitetsforringet. Det er flere viktige forhold som kan påvirke kvaliteten på fangsten:

  • Redskapet må ikke stå for lenge ute / tråling - unngå lange hal
  • Fiskerne må planlegge ut fra værforhold
  • De må ta hensyn til behandlingskapasitet ombord (mannskap, kapasitet    kjøleanlegg, tanker osv)
  • Fisken må håndteres raskest mulig etter at den er kommet opp av sjøen

Rett førstehånds håndtering av fisken er viktig, og fiskerne spiller derfor en sentral rolle i verdikjeden. Deres holdninger og rutiner er avgjørende for kvaliteten på sluttproduktene. Garnfisket er et godt eksempel. Drevet på rett måte kan det fremskaffe råvarer av ypperste kvalitet. Garn som står for lenge, og garnfanget fisk som blir støtskadet under håndteringen kan resultere i en dårlig kvalitet.

Videre håndtering, bløgging, utblødning og sløying, oppbevaring og kjøling vil siden være med å påvirke kvaliteten på sluttproduktet.

I oppdrett skjer avlivingen og slaktingen under svært kontrollerte forhold. Når oppdrettsfisken kommer med brønnbåt fra et oppdrettsanlegg, samles den i en eller flere ventemerder i sjøen utenfor slakteriet. Der roer den seg ned et par dager før den blir pumpet inn i slakteriet, eventuelt via en kjøletank for å roe seg ytterligere og få ned temperaturen på fisken. Slakteriene har nøye kontroll og kvalitetsvurdering av fisken som passerer gjennom anlegget, både gjennom bedriftenes selvpålagte kontrollsystemer og gjennom kontroll fra Mattilsynet. Mattilsynet har utviklet egne forskrifter for slakting av oppdrettsfisk.